Verdens beste klubb

En fortelling om hvor høyt barn kan sette fotball. En fortelling om en gutt som trenger fotball. En sann fortelling som viser hvor viktig all innsats til frivillige, trenere og administrasjon faktisk er.

Verdens beste klubb

Jeg kjenner en gutt som elsker å spille fotball. Han runder så vidt meteren, veier rundt 35kg, er lyslugget og har bolleklipp. Han elsker å score mål. Han elsker å gi en god pasning. Tiden etter skolen går til å skyte så hardt han kan på vegger, garasjeporter og til og med hekker. Det er spesielt kult hvis ballen går litt høyt. Ikke fullt så kult når ruta til naboen går sønder. Den ubeskrivelige følelsen når ballen treffer vrista og bøyer seg inn i lengste hjørnet. Det blir et jag. En avhengighet det er vanskelig å gi slipp på. Mestringsfølelsen. 

Første trening. Lukten av nyslått gress er ikke til å ta feil av. Lukten kjenner man før det går an å se banen. Teggern. Gutten har fått splitter nye fotballsko i svart skinn. Alle får hver sin fotball som er altfor stor. En gammel, godt brukt og utvaska Skiolddrakt. Ligostua står det i fet skrift over brystet. Reklamen har begynt å falme i kantene. Allikevel, det er verdens fineste drakt.

Gutten kommer hjem fra trening. Det er mørkt hjemme. Moren ligger på sofaen, umulig å vekke. Gutten er sulten og må smøre seg en brødskive med leverpostei på egenhånd. Gutten tenker at mamma bare er litt sliten, hun må jo få hvile hun også? 

Gutten kommer for sent til skolen. Gutten har ikke matpakke med. Lærerne legger merke til det og sørger for at noen av de andre elevene kan gi bort en ekstra brødskive. Gutten tenker ikke noe mer over det. Friminuttene går som vanlig. Fotballen spilles på asfalt. Skrubbsår og litt blod på kneskålene. Svette pannelugger.

Første kamp. Tosifret seier i Sande. Gutten scorer tre mål. Lykkefølelse, ekstase og en slags eufori er det som slår gutten. Om følelsen av et reint vristspark var god, var dette noe helt annet. Fullstendig utmattet. Grønske på knær, albuer og ikke minst en hvit shorts. Lykkefølelsen og rusen etter den første kampen forsvinner i det gutten kommer hjem. En annen type rus møter gutten i døra. En type rus ingen gutter på den alderen skal oppleve. Mammaen ligger igjen på sofaen, sovende. Uåpnete regninger, halvtomme Colaflasker og en katt som pisser overalt. Ingen feiring, ingen oppmerksomhet, kun tomhet. 

Etter hvert som årene gikk skjønte gutten enda litt mer av hva som foregikk hjemme. Problemer, usikkerhet og redsel fylte gutten da han kom hjem fra skolen. Gutten startet å bli igjen på skolen for å spille fotball. Gutten lurte på om han kunne få være med på SFO. Han ville ikke hjem lenger. Herfra innså gutten hvor viktig fotballen var og hvor høyt han satte Skiold. Det å komme ut på matta, løpe etter ei lærkule, det å være en del av noe ble viktigere og viktigere, samtidig som det ble et friminutt fra alt av bekymringer. Lekser, melding med hjem fra skolen og en fordrukken mor forsvant fra tankene. Det eneste som gjaldt var fotballen. Halvannen time pr. trening. 3-4 ganger i uka. Dette var uvurderlige sekunder, minutter og timer for gutten. 

Gutten spiller fortsatt fotball i dag. I Skiold. Ingen andre steder ville føles greit. Hvertfall ikke i Drammen. Den eneste klubben. Den riktige klubben. Klubben som tar seg av de som trenger det, slik klubben tok seg av denne gutten. Her er det rom til å være seg selv og ha det gøy. Dette er en sann historie. 

Til alle dere som har engasjert dere i Skiold i alle år, helt fra administrasjonen til trenere, tusen takk. Det arbeidet dere gjør kveld etter kveld, enten det er å stille på trening i ti minus eller selge vafler på en søndag, gir barn mulighet til flere friminutt selv etter skoletid. Det utgjør en knusende forskjell. Uansett hvor meningsløst eller slitsomt det kan virke, dere betyr mer enn dere tror.