Det er siste dag før sommerferien. Klassen har kost seg med godteri og brus. Til høsten skal alle møtes igjen – som 5. klassinger på Danvik skole i Drammen. Alle går glade og fornøyde hjem, de gleder seg til 9 uker sommerferie.
Karam blir med en kamerat hjem. De spiller fotball, leker, spiser, ser på fotball-EM. Karam spør om kameratens far skal være fotballtrener for ham helt til han blir voksen? Han gleder seg til høsten – da skal de få prøve seg på noen kamper i 7er-fotball. Flere kompiser kommer innom. Noen sammen med foreldrene. Stemningen er god. Barna får masse oppmerksomhet. De blir sett. De er i trygge omgivelser. Det er en drømmedag i en 10-årings liv.
I mellomtiden har foreldrene til Karam fått beskjed om at søknaden deres om opphold i Norge har blitt avslått uten mulighet til å klage. De må ut av landet innen 2 uker. På egen regning. Selv om de ikke har hatt lov til å jobbe og tjene penger i Norge mens de ventet på vedtaket. De har ventet på endelig vedtak i 8,5 år. Nå har det kommet.
Karam kommer glad og fornøyd hjem. Han merker raskt at noe er galt. Foreldrene forteller hva som har skjedd. Han kan ikke tro det. Det blir ingen 7er-fotball fra høsten av. Siden sommerferien allerede har begynt, er det mange av kompisene han ikke kommer til å se igjen. Sannsynligvis kommer han aldri til å se dem igjen. Ganske smart trekk fra myndighetenes side, egentlig. Vente til samfunnet er lammet av ferie og ingen rekker å reagere før gutten er ute av landet...
Karam skal, mot hele sin vilje, reise til en ny, ukjent hverdag. Et skolesystem ganske annet enn det vi har i Norge. Der lærerne kanskje straffer elevene fysisk. Der han kanskje må starte i 1. klasse fordi han ikke behersker språket. Og kanskje har han med 4. trinn i norsk skole allerede nådd toppen av sin skolegang? For vil foreldrene kunne finansiere videre skolegang? Finnes det i det hele tatt et tilbud om det?
Og hva med lillesøster på 4 år? Hun vil kanskje enklere kunne tilpasse seg den nye hverdagen, men også hun vil merke en stor forskjell. Og som jente vil hun ha helt andre rettigheter enn hun ville hatt i Norge.
Dette er én av mange historier. Dette er en historie om en gutt som ble møtt av et åpent og inkluderende lokalsamfunn. Engasjerte foreldre som sørget for at han fikk være med på de samme aktivitetene som de andre, som spleiset på regninger som ikke ble dekket av asylmottaket. Som sørget for at han hadde klær i riktig størrelse og etter sesong. Besteforeldre på fotballaget som kjøpte ny fotballdrakt når de så at den gamle var utslitt. Trenere som kjøpte fotballsko når de gamle ble for små. Aktivitetsledere i Idrettsfritidsordningen som anskaffet bandyutstyr til de barna som ikke selv hadde. Aktivitetsledere, lærere, trenere og foreldre som satt opp skriv etter skriv for å bevise ovenfor myndighetene at gutten er integrert. At han er en del av gjengen. At han er en velfungerende gutt.
Uten et lokalt engasjement vil integrering være uoppnåelig. En felles dugnad må til. Men vil vi som har opplevd denne historien ønske å engasjere oss i andres barn en gang til? Til hvilken nytte? Har vi bare gjort vondt verre ved å gi ham en såpass bra tid i Norge? Slik at overgangen til hans nye hverdag blir enda vanskeligere?
I morgen spiller kameratgjengen sin siste kamp før sommeren. Både store og små hadde gledet seg til en fin avslutning på en fantastisk sesong for 10-åringene på Skiold. Denne kvelden vil nok skille seg ut fra alle andre kvelder - det blir Karams siste kamp! Kameratene skjønner ingen ting. Må han reise? For alltid? Kan det skje med oss også? Hva hvis han ikke vil?
Et mantra i fotballaget har alltid vært at det er den forestående kampen som er den viktigste. Vi voksne skjønner at Karams neste kamp blir den tyngste han vil måtte kjempe.
Etter 8,5 år i Norge er det eneste sikre at han har en enveisbillett til et fremmed land på denandre siden av kloden. Er det greit å behandle barn på denne måten i verdens rikeste land? Uavhengig av bakgrunn og historie, er det barna som må ta det største tapet. Når Leger uten grenser nekter å ta i mot støtte fra Norge på grunn av inhuman asylpolitikk, er vi ikke da på feil spor? Vi har gjennom denne historien fått innblikk i en side av vårt lands håndtering av barn, som vi er alt annet enn stolte av!
«Den forestående kampen er alltid den viktigste» - din blir tøff, Karam, men vi heier på deg!
Skrevet av Tore Norrud
Kalender
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
