Hyllest til foreldre

En liten fortelling om far og sønn. En fortelling som tar opp viktigheten av å ha noen i ryggen.

Klokken er åtte på morgenen. Lukten av våt asfalt og vått gress. Gutten har akkurat lært seg å knyte. Støvlene er knyttet stramt. Vannet pipler gjennom skinnet. Føttene synker i det våte gresset. Fattern har løpt rundt i leiligheten siden seks. Smurt niste, lagt frem nyvaska fotballdrakt, rene strømper. Fattern har kjøpt en ny Umbro-shorts med Manchester United-logo på. Hvit.

Gutten går ut på matta med klassekameratene sine. Det er cup. Endelig. Gutten har sett frem til dette i flere uker. Dette tidspunktet. Fløyta går. Sklitaklinger, gjørme, humpete gressbaner. Gress som fester seg på tynne kneskåler og armer. Kanskje til og med kinn og panner. Foreldrene har satt seg til rette med campingstoler fra Dags marked og termos fra Biltema. Kaffen er sterkere enn vektløftere fra Krokstadelva.

På hverdagene går det i skole, fotball, lekser, middag, fotball. Fattern og gutten spiser alltid middag sammen. Fiskegrateng, kjøttkaker, Findus fiskepinner med kokte poteter og litt purre ved siden av. Kanskje en dæsj ketchup.

Fattern og gutten sover på samme rom. Det er helt naturlig. De deler kommode. Gutten stjeler av og til fatterns sokker. De deler alt. De sitter i samme godstol når de skal se fotball sammen. Godstolen er så sliten at dersom du slår hardt i armlene, fyker det opp en sky av støv som tåkelegger hele stua. Men det er fint. De har alt de trenger. En sliten Ford Scorpio som tar dem til butikken, treninger, kamper. Fattern er nemlig trener for gutten i Skiold.

0-1. Tap i første kamp. Gutten er kjempesint. Banner og roper som en full sjømann. Fattern blir sinna. Henger gutten opp etter veggen for språkbruken. Gutten skjønner fort at det ikke er greit. Ny kamp. Nye muligheter. Ingen banning. 2-0 seier. Fryd og gammen. Våte sko som surkler for hvert skritt som tas.

Gutten og fattern hadde ikke så mye. De hadde nok til smør på brødskiva, et par Uniteddrakter hver og en godtepose på deling på lørdagskveldene sammen med Dan Børge. Fattern hadde fått tjuvkobla seg på naboens Canal Digital, så de fikk sett Unitedkampene sammen. Champions League.

Varme sommerdager på Berskaug. Fotballbursdager. Innlegg, såledragninger og skudd. Neseblod. Knuste brilleglass. Treninger på Teggern, Marienlyst, Gulskogen. Fattern stilte opp. Han var der. Scorpioen var blitt bytta ut med en enda mer sliten Audi som fikk tilnavnet Dippi. Men han stilte opp. Regn, snø, sol, tåke - han er der.

20 år etter gjør han fortsatt det. Av og til tar han turen og ser på femtedivisjonsfotball med Skiold. Mye takket være Skiold er gutten og fattern mer enn bare sønn og far. De er bestevenner og kanskje litt for like. Fotball har kanskje splittet mange familier, men ikke denne. Tvert i mot.

Jeg har kjent på det selv. Hvor vanskelig det er å komme seg ut døra etter at man har kommet hjem fra jobb. Den lange mila. Dørstokkmila. Det finnes ingen medaljer for den. Men gevinsten er så mye større. Både for en selv, og ikke minst poden. Alle foreldre som ser barna sine spille fotballkamp gjør meg varm om hjertet, for det betyr innmari mye for unga. Alle har det ikke sånn. For noen er det ingen som stiller opp. Denne gutten hadde én. Fattern. Det var mer enn nok.

Takk, fattern.